Feminifest

Hans vilje

2010-01-22T03:12:00.001-08:00

Torsdag 14. januar hadde Bjørn Olav Utvik en artikkel i Klassekampen kalt ”Ateistisk åndemaning,” der han argumenterte mot den oppfatning at islam er årsaken til at enkelte muslimske menn mishandler sine koner. Han påpeker at religiøse tradisjoner er flertydige og dynamiske fenomener, og at det er mennesker som fortolker dem. Enkelt sagt: det er ikke religionen som dikterer hva mennesker skal gjøre; det er mennesker som skaper religioner og tillegger disse mening. Utvik viste også til at i de tilfeller av konemishandling der gjerningsmannen er etnisk norsk, oppfattes mishandlingen som avskyelig og uforklarlig, og den begrunnes sjelden med vedkommendes religiøse tilhørighet.
Med hensyn til religiøse skrifter, innrømmer Utvik at det å opphøye disse til en absolutt sannhetskilde er skadelig, men, som han sier: det er da ”opphøyelsen av menneskelige produkter til Gud man kritiserer.” Han påpeker også med undring at mange av dem som anser islam som en årsak til konemishandling selv regner seg som ateister, og spør retorisk: ”Men hvis Gud ikke finnes, hvordan kan Han da styre menneskers handlinger?”
Utvik berører her viktige spørsmål, av religiøs, språklig, filosofisk, psykologisk og sosiologisk art: I hvilken grad påvirker religiøse tekster måten vi tenker på? Er det at man tolker en tekst bokstavlig en forutsetning for at de holdninger den uttrykker internaliseres? Har språk og tekster en direkte innflytelse på våre handlinger? I hvilken grad påvirkes våre verdslige maktstrukturer av tankemåter som uttrykkes av religiøse tekster? Disse spørsmålene kan stilles vedrørende ulike religiøse tradisjoner – så vel kristne, jødiske og muslimske som buddhistiske, hinduistiske og andre.
Når det gjelder forhold mellom kjønnene presentert av religiøse tekster, er det ikke bare måten disse framstilles på i regler, normer og historier om jordiske relasjoner som påvirker måten vi tenker på – også de guddommelige dimensjonene spiller en stor rolle. I jødisk / kristne /muslimske tradisjoner er Gud framstilt som et utelukkende mannlig vesen – en ”Storesjef,” en patriark, en allmektig Herre hvis vilje alltid seirer. Det er min klare overbevisning at denne ideen, som uten motforestillinger med den største selvfølge gjentas i synagoger, kirker og moskeer, og som gjennomsyrer det religiøse språket i metaforer, epiteter, pronomen og grammatiske former, i aller høyeste grad har innflytelse på våre internaliserte ideer om kjønn og makt, og det er min like klare overbevisning at den må endres dersom forholdet mellom kjønnene skal endres radikalt. Dersom bare det mannlige holdes hellig, hvordan skal vi – kvinner og menn – kunne respektere det kvinnelige i like stor grad som det mannlige? Dersom ”Hans vilje” er uimotsigelig, hvordan skal kvinnelige stemmer tas på alvor, med like stor tyngde som mannlige? Dersom Han er allmektig, kan han ikke, om enn med liten ”h”, i ytterste konsekvens bruke makt for å få sin vilje igjennom? Vil ikke tanken om en absolutt, eneveldig hersker lett projiseres inn i familiære forhold?
Jeg tror videre at denne ideen om den mannlige topphersker sitter dypt inne i hjernebarken vår enten vi er ateister, agnostikere eller troende – muslimer, kristne eller jøder, og at det ”å ikke tro på Ham” i en viss forstand er like patriarkalsk som ”å tro på Ham.” Med mindre vi begynner å tenke på Gud som ”Henne,” med mindre vi begynner å avvise ”Hennes vilje” i like stor grad som ”Hans” ved å erklære at ”Hun er død,” slik ”Han” har vært det siden Nietzsche, er vi like fastlåste i patriarkalske tankemønstre, og disse vil påvirke jordiske maktstrukturer.
Jeg sier ikke at å endre Guds kjønn vil løse alle problemer og fjerne all undertrykkelse av kvinner, men jeg tror at det å tenke i mer fleksible kjønnskategorier om det guddommelige vil være frigjørende, både for religiøse og verdslige tankemønstre. En paradoksal Gud strekker tanken lenger enn en diktatorisk, eneveldig sådan, og en Gud som transcenderer kjønn bør selvsagt kunne omtales med både mannlige og kvinnelige termer.
Dersom det kvinnelige legitimeres i det metafysiske i like stor grad som det mannlige, dersom kvinnelig sårbarhet holdes ukrenkelig i like stor grad som mannlig makt, vil det ikke være vanskeligere å rettferdiggjøre mishandling av kvinner? (Ikke at sårbarhet og makt er essensielle egenskaper ved henholdsvis kvinner og menn, men i en situasjon der en mann mishandler en kvinne, vil de sannsynligvis være fordelt som beskrevet ovenfor.) Jeg er overbevist om at Utvik har rett i at islam ikke er den ene årsaken til at enkelte muslimske menn behandler sine koner undertrykkende, men jeg tror at både jøder, kristne og muslimer har mye å tjene på å myke opp sine begreper om det guddommelige, på å åpne sine hellige tekster og sitt religiøse språk for kvinnelige metaforer og pronomen – på å bli mer fleksible i sine gudsbilder hva angår deres kjønn. Jeg tror ikke at religionen dikterer hvordan vi handler, men jeg tror at tradisjoner og tekster som blir gjentatt gjennom århundrer påvirker måten vi tenker på, og at disse må endres for at handlinger skal endres.

What women do

2009-12-28T03:50:00.001-08:00

See, that's what women do – we adapt,
and we expect you to do the same for us,
but instead you stand there
and push us against the wall –
fire in your hands,
balls in your pants,
no intention to let go,
or listen –

you stand there steady,
waiting for us to fold up against you
like paper on rocks,
silk on your cocks –
milk, honey, juice
that you can dip in,
dive in, swim around in
blue nights of heaven.

That's what women do –
we think about you,
about how you feel,
and we expect you to do the same for us,
but you just stand there steady;

you see yourselves –
your own emotions,
thoughts, urges, fights – you shoot
and turn around,
never looking back
unless you are afraid to loose
honour, power, war,
all the cream you longed for –

That's what women do – we listen,
we try to understand you,
and we expect you to do the same for us,
but you just stand there,
balloons in your ears,
crack in your stomachs, fire
ready to explode any time.

When we speak to you,
you hear our words as bombs,
not as messages –
you pull the trigger
before you even take them in,
balloons exploding,
fire cracking, canons hitting birds
still sitting in their nest.

That's what women do – we invest
time, effort, heart, thoughts –
we put our own lives aside
for the two of us,
and we expect you to do the same,
but you just stand there
with power in your hands,
muscles in your pants,
refusing to let us go
until you want to –

and then,
when you are done,
sated, satisfied,
you leave us wretched,
used, empty shells of sullen diseases,
scared, broken –

You can go on;
your bodies are built for harder battles,
but women break
and you know it –

What kind of people are you,
to know and still do it?

Knowing that you ruin lives around you,
how do you sleep at night?

That's what women do – we smile,
pretend we're fine, but we melt
by the fire in your hands,
and we break
by the power of your words;
we fall into pieces
between your legs
when you go.

We bleed
when you hurt us, and we think
you will change your behaviour
when you realize that,
but you just stand there steady,
sending bullets down our wounds,
never minding anything but your own heads
and stomachs spitting words –
contemptuous tempests
raging through your blood.

Your fists are construed for holding triggers,
your hearts for never holding on
too long, your balls for spreading sperm
and leave; your bodies are
biological bombs of sorrow,
designed for desire,
betrayal and denial.
You never look back, never care,
never want to know
what a woman feels,
needs, likes –

you are at the centre of your own universe –
one of men; women
are not people in your minds;
we are wombs, breasts,
pussies, something to hug
and hurt and let go off.

If this is not true,
prove it to me –
prove that you're different.

Nordkvinne

2009-07-22T01:13:00.000-07:00

Forleden leste jeg et innlegg i avisen der en mann med fremmedkulturell bakgrunn klaget over at Anniken Huitfelt i den famøse debatten med Abid Raja, flere ganger hadde brukt ordet "innvandrermenn." Han opplevde dette som diskriminerende, upresist eller nedverdigende. Det er mulig at det er det, og jeg har respekt for de følelser dette måtte vekke.

Ikke desto mindre er den språklige diskrimineringen av kvinner my tydeligere - også her til lands. Ta bare ordet "nordmann." Jeg er definitivt ingen nordmann. Jeg er født her i nord, men en mann er jeg under ingen omstendighet, og jeg opplever det som amputerende å bli kalt "nordmann" - det er som en frarøvelse av identitet.

Det å være kvinne er aldeles grunnleggende for meg. Jeg ser ikke på meg selv som en undergruppe av "menn" - jeg ser på kvinner og menn som to adskilte, likestilte kategorier.

Jeg er en nordkvinne. Og svært stolt av det.

Reginafest

2009-07-13T01:25:00.000-07:00

In my mind I hear all these voices; in my mind I hear all these words; in my mind I hear all this music, and it breaks my heart; it breaks my heart; it breaks my hea-a-a-a-a-a-a-a-a-a-a-a-art.

http://www.youtube.com/watch?v=SGTDRztaCCw

benfeminist

2009-07-08T03:27:00.000-07:00

Er feminist til benet.

Bruker kroppen som et seksuelt instrument.

Metafor som et kognitivt, heller enn et retorisk redskap.

Seiler mellom tårer av liv.

Frelse finnes det bare med et åpent hjerte.

Og da ble jeg plutselig dødelig.

Bedre å være hore enn å være fange.

Skjelvende tar jeg min egen hånd og går i oppløsning.

Sårheten skriker åpne munner.

gadgets

2009-05-27T00:15:00.000-07:00

Ok - så jeg ville legge til en gadget i bloggen min - en som passet med innholdet. Søkte åp "feminism" og fikk opp tre treff: To som handlet om "loev and marriage quotes" (!?) og et treff på "feminism" i Encyclopaedia Brtittanica. Søkte på "strong women" og fikk opp en masse om "the sexiest women in the world," deretter på "men," for balansens skyld, og for å se hva som skjedde, og neida - ingen "the sexiest men of the world," bare x-men og andre helter, og noen "grumpy old men."

Hallo - og vi skulle liksom ha oppnådd likestilling?

Feminismen utdatert?

hilsen grumpy, not so old woman

mannssyn

2009-05-26T05:50:00.000-07:00

Han sa han hadde et kvinnesyn som tilsa at kvinner har dårlig humor. Han prøvde å gi meg et kompliment - det jeg hadde skrevet var morsomt, sa han - det var bra. Jeg er ikke sikker på om det betydde at 1) han innså at han hadde tatt feil (siden jeg vitterlig i følge aristotelisk logikk tilhører kategorien "kvinner"), eller 2) jeg var et unntak - kanskje en slags ikke helt kvinneaktig kvinne, eller 3) det var morsomt til å være en kvinne, m.a.o. ikke så morsomt som hvis det hadde vært skrevet av en mann.

Jeg ble rasende - inne i meg, og jeg er ikke sikker på hvorfor. Jeg tror det var fordi jeg tolket utsagnet hans i den tredje betydningen, og fordi det var en dypt alvorlig (og forhåpentligvis samtidig litt morsom, til å være skrevet av en kvinne) feministisk tekst jeg hadde skrevet (humor og alvor henger jo ofte i hop) opplevde jeg det som en fornærmelse. Han hadde jo ikke skjønt noen ting.

Jeg følte meg nedvurdert, undervurdert, kategorisert og båssatt - og nokså firkantet oppe i det hele - han prøvde jo å gi meg et kompliment?

Det er bare det at jeg er et menneske først og fremst, og ja - en kvinne, hurra for det (!), en menneskekvinne som kan være morsom og gravalvorlig, patetisk og festlig om hverandre - og jeg er - han gav uttrykk for at han var overrasket over at en kvinne kunne skrive slik; det var kanskje det som provoserte meg. At man fordi man er kvinne ikke skal bli sett på som et oppegående menneske - sånn i utgangspunktet.

Et førstemenneske, slik som de ser på sine medmenn.

Feministisk manifest

2009-05-25T06:08:00.000-07:00

f -f, m - m, n - n, s - s, t - t

det klinger bra, hva?

it's called consonance - repetition of two or more consonants in any order within close text proximity

Augusttanker

2008-08-10T22:30:00.000-07:00

Så er man blitt 31 år. Man har levd litt, men ikke så mye som man skulle ønske. Det var noe med denne Kaupangerskogen. Det var noe med noen troll. Man skriver sitt første blogg-innlegg, tenker at det er rart at hvem som helst kan lese det man har skrevet - at man skriver offentlig. Men det er godt å blottstille noen tanker en gang i blant.

Man ser ut av vinduet - morgenen har begynt å få overtaket - gatelykten har bare et svakt lysskjær; den har ikke mye å stille opp med mot dagslyset.